ABC Tech Ltd.

Da er vi hjemme igjen. Erstattere er lært opp, nye oppgaver mottatt, og det ser ikke ut som om vi skal tilbake. Tilsammen ble det knappe tre år i Thailand. Jeg har startet et selskap fra ingenting til 30 ansatte, som fortsatt vokser.

Utfordringene

Bjørn-Olav på plassenÅ rekruttere utviklere er aldri lett. En CV og karakterutskrift sier lite om hva en utvikler er god til, hva slags interesse hun har for faget, og i hvilken fart man jobber. Å rekruttere i et annet land i tillegg er en ekstra utfordring. Det er mye i kulturen som man trenger lang tid på å lære, eller kanskje aldri klarer å plukke opp.

Samtidig er det ekstra utfordringer med distribuert utvikling/offshoring. Tidsforskjell, nærhet til produkt og produkteier, språk og kommunikasjon for å nevne noen. Alle disse utfordringene må jobbes med spesifikt for å ha suksess.

Hva har jeg lært?

Ansatte som jobber

Da vi startet i Thailand hadde vi en liste med ting vi trodde var viktige. For å få samarbeidet med Norge til å virke, og ikke ha masse mennesker som ikke passet inn i organisasjonen vår trengte vi å få inn de riktige menneskene. For å være en attraktiv arbeidsplass ønsket vi sentrale og gode lokaler.

Vi ønsket unge ansatte, uten for mange uvaner fra andre arbeidsplasser. Senior utviklere i Thailand forventer for eksempel ikke å utvikle, men å detaljstyre hvordan andre skal skrive kode.

I Asia mer enn i Europa skifter ansatte jobb ofte for å gå opp i lønn. Det er ikke uvanlig med jobbskifte hvert eller annet hvert år. Med opplæring i 3-6 måneder er dette et av de kristiske punktene for å få det til å gå rundt. Vi jobber hardt med å holde på folk, og ønsker ikke å være lønnsledene, slik at ansatte bare velger oss p.g.a. lønn.

For å komme i gang med et selskap er det mye administrasjon. Mange små valg. Man trenger rådgivere som man kan stole på. Vi har vært veldige heldige med både Telenor Asia, og WebOn som naboer har vi fått de riktige rådene og de riktige kontaktene fra dag 1. Det administrative har gått uten feilskjær.

Vi startet i et selskap hvor det kun jobber utviklere. Vi ønsket å lage et teknisk god atmosfære, med fokus på teknologi, og det å være flinke i faget sitt. Det er ikke vanlig i Thailand, så dette førte til god trivsel hos de ansatte. Ting som tekniske foredrag minst en gang i måneden. Trening og opplæring for alle. Det at ansatte gleder seg til å gå på jobb, lærer noe og føler seg tatt vare på er viktig i alle kulturer.

Resultat

GruppebildeDet virker som om de antagelsene vi gjorde før vi startet var riktige. Vi har vært heldige, og fått inn viktige elementer, som nå er del av teamet vårt i Norge. Det som er viktig nå er å fortsette å holde fokus på det vi hadde i utgangspunktet.

I Thailand møtte jeg mange som også prøvde å bygge utviklingsavdelinger, eller rekruttere utviklere. De fortalte om mange utfordringer, gjerne de samme som vi hadde identifisert før vi startet. De ønsket et svar på hva de kunne gjøre for å lykkes. Jeg listet opp alle kriteriene som vi satte opp for å få suksess, og hva vi gjorde for å oppfylle de. De fleste ønsket en snarvei. Ett punkt de kunne følge. Det er ikke slik vi har gjort det. Vi har jobbet hardt og målrettet for å oppnå de resultatene vi har fått.

Forskjeller

De største forskjellene er i hvordan de ansatte forholder seg til hva som blir sagt, hva de gjør, og hvordan de kommer med tilbakemeldinger.

I allmøter blir det aldri reist kritikk. Man blir ikke motsagt i møter, men kanskje en til en. For å få de ansatte til å si meningen sin må man spørre hver og en. De tar ikke ordet.

Hvis man ønsker initiativ må man jobbe målrettet med det. Hvis ikke vil de jobbe til de setter seg fast, og så vente. Smidige teknikker som Scrum og Kanban er velegnet til å ta tak i dette, siden man da ser problemene i daglige møter.

Tilbakemeldinger kommer aldri direkte, men gjerne på chat eller en til en. Da gjerne ved en uformell talsperson blandt de ansatte.

Etterord

Firmatur

Selvom det er trist å dra fra det jeg har bygget opp er det også fint. Selskapet er gått fra oppstartsfasen til mer drift. Utfordringene nå er på å bygge regler og rutiner, og å holde de ansatte fornøyd. Jeg tror det ligger et godt fundament der nå, for noen andre å ta over.

Intervju i Det norske handelskammerets magasin. Trykk på bildet for å se det stort.

Bangkok gråter

Da er vi i taxien på vei til flyplassen! Da det regnet tidligere, var det veldig passende til humøret vårt. Vel, egentlig er det mange sommerfugler i magen også.

20120529-211807.jpg

Farvel kjære Bangkok! På gjensyn alle fine folk som bor her!

Pakke, pakke, pakke, pakke

Så er vi der igjen, hvor vi prøver å få det til å gå opp. Hvor mye veier hver koffert? Og hvor mye veier alt til sammen? Og får jeg igjen kofferten?

Det store koffertmysteriet!

Det eneste jeg vet er at i morgen kveld reiser vi til flyplassen og over halvparten av tingene våre kommer til å ligge igjen i leiligheten i Bangkok, men det gjør ingenting for vi skal hjem. Hjem til OSLO!!!

Photoshop på thai

PS: Jeg synes bildene er kjempefine! Jeg er bare litt barnslig skuffet over å ikke ha blitt photshoppet til det ugjenkjennelige sånn at jeg kunne le av det etterpå.

————————————————————

Jeg er veldig skuffet over at jeg fortsatt ligner på meg selv, kanskje en anelse mer glinsende i huden, men ikke store forskjellen. Ikke fjernet de sminken de hadde sølt på den hvite jakka til Bjørn-Olav. Jaja. Jeg får vel sette meg ned med photoshop selv en kveld, hvis jeg får lyst. Jeg har jo sett hva de kan få til her av «forbedringer«.

Og han her er like kjekk til vanlig.

Vi fikk tilsendt en hel del flere bilder, men jeg har forferdelig tregt nett i dag og å laste opp bare ett bilde tar grusomt lang tid.

Endelig thai!

I går tok jeg en pause i eksamenslesinga for å gjøre noe jeg har hatt lyst til kjempelenge; kle meg ut i thai kostyme og ta bilde! Min kjære mann er kul, og ble med uten masing (fra meg). Jeg har tenkt at prisen på dette opplegget var veldig høy, og i går skjønte jeg hvorfor. Det var full sminke og hårfiksing på begge to, laaaang photoshoot og CD med alle bildene, pluss et par bilder fremkalt (vi får de på fredag). Og sist, men ikke, minst; full photoshopping av alle bildene!! Da de sølte sminke på Bolavs hvite jakke, sa de «No worry, photshop».

Buksa bestod av et svært teppe.

Ingen diskriminering, her får gutta like mye smykker. Eller, nesten da.

Fotografens triks med å få oss til å se ut som thaier var tilsynelatende enkel; senk venstre skulder ett hakk, tilt hodet mot høyre og «SMIL, SMIL, SMIL, SMIL!». Jeg som fra før trodde jeg var flink til å smile på bilder, fikk passet mitt påskrevet.

Sminke og hår først.

Noe annet som gjorde oss begge litt nervøse var at fotografen aldri ba oss sette oss ned med ord, men heller kom bort til oss og dro i knærne sånn at vi falt bakover. Da jeg en gang skjønte at det var dithen det bar og jeg prøvde å sett meg elegant ned på egenhånd, fikk jeg kjeft. Og ble dratt i knære like etterpå likevel.

Dandering på gang.

Ellers kan jeg fortelle at han som sminket meg til denne photoshooten, brukte omtrent 10 min på noe som var mange ganger penere enn 17. mai-sminken. Flinke folk altså. Litt sånn fort og gæli, men flinke folk.

Stylisten (i mangel av bedre ord?) ble aldri fornøyd med mengden pynt i håret mitt. Jeg kan fortelle at det ble tungt til slutt.

Jeg var forresten så gira at jeg knipsa i vei med mobilen min uten å se at jeg har med «Fotografering forbudt»-skiltet på nesten alle bildene.

Skoene til Bjørn-Olav var nok det beste med hele outfiten hans. Fin swung på de :)

17. mai i Bangkok

17. mai-tog i nyvaskede gater i Bangkok.

I går feiret vi 17. mai for (mest sannsynlig) siste gang i Bangkok. Det var både koselig og gøy (men ikke like legendarisk som i 2009 – dere vet hvem dere er, dere som bidro til å gjøre den feiringen så fantastisk!).

Hurra!

Ved lunsjtider spiste vi pølser og is og norsk røkelaks i ambassadørens residens. Det pøste ned (som det gjerne gjør på denne dagen i Norge – så noe av stemninga var satt), og toget lot vente på seg. Vi hadde taler og sang, og til slutt gikk vi et kort og søtt tog i de få minuttene med opphold.

Regnet minnet meg om bryllupsdagen vår.

Kult innslag hos ambassadøren; en mann satt og lagde kjærlighet på pinne til alle barna!

Middagen ble inntatt i den flotte ballsalen på hotel Sheraton Grande Sukhumvit. Det ble polonese etter maten, og Nissa Nyberget med band spilte etter det.

Maten var god, bordet var pent dekket, selskapet var hyggelig og vi fikk ta med oss bilder fra kvelden hjem :)

Før middagen dro jeg forresten til frisøren for å fikse håret. Damen gjorde en så fantastisk bra jobb med håret, at jeg ga etter og sa at de kunne få lov til å fikse sminken også. Etter forferdelig mange strøk med en tykk eyeliner, så set ut som om jeg skulle på jobb i en litt små-shady gate. Så da var det hjem å finne frem vaskekluten. Men korketrekkerne holdt hele kvelden!

Skikkelig fint altså!

Tja… ikke så fint. Ser ut som om jeg har grått, men jeg har ikke det altså!

Bone asfalten

Jeg tror ikke jeg ville vurdert å hverken vaske eller bone asfalten i innkjørselen min engang. Man strekker seg kanskje til å spyle litt med hageslangen hjemme i Norge? Eller er jeg helt forferdlig møkkete nå? Når sant skal sies har jeg aldri hatt min egen asfaltflekk, så kanskje denne holdningen kan forklares med det.

Her skrubbes, vaskes og bones asfalten ved vaktbua.

En dag før vi reiser hjem burde jeg gå rundt og telle hvor mange ansatte som trengs for å holde Millennum Residence i stand. Det er ikke få, og de blir satt til å gjøre de rareste småjobbene. Jeg har blant annet sett 5 stk sitte å håndskrubbe hver og en av de små steinene som ligger mellom hellene og oppi vannspeilene.

Hver uke bones altså asfalten. Dette har jeg hatt lyst til å ta bilde av, men jeg vil ikke at damene skal tro jeg gjør narr av de (de har jo tilsynelatende yrkesstolthet og det er kult!) så da blir det snikbilder.